Bleka er en helt spesiell atlantisk laks. Den og namsblanken er Norges eneste gjenlevende relikte laksestammer.
Bleka var nesten utryddet på slutten av 1960-tallet, men mye er blitt gjort for å redde den.
Hva er en relikt laks?
En relikt laks drar aldri til havet, men lever hele livet i ferskvann. Bleka er en relikt atlantisk laks.
Foto: Bjørn Barlaup, NORCE
Byglandsfjorden. Av Store norske leksikon/Statens kartverk. Lisens: NLOD (Norsk lisens for offentlige data)
Sør i Norge finner vi Byglandsfjorden, en innsjø i kommunene Evje og Hornes samt Bygland i Agder. Her lever bleka.
Innsjøen er en del av Otravassdraget, som strekker seg fra Vassenden i sør til Ose i nord. Fram til 1960-tallet fantes bleka i store deler av Otravassdraget. Nå lever den hovedsakelig i den langstrakte Byglandsfjorden, som har et areal på 40 km2.
Bleka lever sjelden mer enn fem–seks år og blir ikke større enn 30 cm. Den har en slank kroppsform og en smal og lang halerot. Ofte har den bare én til tre svarte prikker på hvert gjellelokk.
Professor Dahl, en norsk zoolog, beskrev i 1926 bleka som «en betagende skjønnhet». Han var den første som omtalte bleka. Før trodde man at bleke var en egen fiskeart, men den er en atlantisk laks – akkurat som den sjøvandrende laksen.
fordi den bare finnes i Byglandsfjorden i Sør-Norge.
fordi det er få igjen. Bleka har liten variasjon i arvematerialet sitt og tåler ikke så godt endringer i miljøet der den lever. Bleka har vært isolert i omtrent 9500 år.
fordi vi mennesker i løpet av de siste 100 årene har ødelagt store deler av leveområdet til bleka.
fordi bleka er unik. Dersom bleka forsvinner, kan vi ikke erstatte den med annen laks.
De to til tre første årene av livet lever bleka i rennende vann eller nær vannkanten i Byglandsfjorden. Når den blir større, vandrer den lenger ut i innsjøen.
Bleka spiser mest dyreplankton, for eksempel vannlopper og hoppekreps.
I likhet med sjøvandrende laks endrer bleka utseende når den vandrer ut i innsjøen. Den blir sølvblank og slankere. Noen bleker får en rød kant på halefinnen når gytetiden nærmer seg. Ingen andre laksestammer forandrer farge på halefinnen.
Bleka blir kjønnsmoden når den er tre–fire år. Gytetiden er i desember, og det er hunnfisken som velger ut en egnet gyteplass. Bleka gyter både i innsjøen og i rennende vann. Den graver rogna 3–6 cm ned i grusen, der den ligger beskyttet frem til sommeren. Først da kommer yngelen frem fra grusen på jakt etter næring. Hver hunn har i gjennomsnitt 248 rognkorn.
Foto: Bjørn Barlaup, NORCE
Bleka er tilpasset et liv i ferskvann og lever hovedsakelig av små dyreplankton. Den har ikke tilgang til like mye og variert mat som det den sjøvandrende laksen finner i havet. Bleka blir derfor ikke særlig mye større enn 30 cm.
Utbygging av vannkraft og sur nedbør var de to største grunnene til at bleka nesten ble utryddet på slutten av 1960 – tallet. Et fåtall bleker ble funnet og tatt vare på i fiskeanlegg. Det ble starten på en stor redningsaksjon for å bevare bleka.
Fiskeanlegg er en slags fabrikk for å produsere fisk. Her sørger mennesker for at rogn fra hunnfisken og melke fra hannfisken blir blandet slik at rogna blir befruktet. Rogna plasseres i kar med rent rennende vann og etter hvert klekkes den til yngel. Mennesker overvåker vanntemperatur og forholdene i karene. Dette kaller vi klekkeridrift.
Fra slutten av 1970 - tallet har det blitt satt ut 2,2 millioner blekeyngel fra fiskeanleggene ved Byglandsfjorden. I senere tid har det også blitt lagt ut befrukta rogn på egnede gyteområder.
Nå gyter bleka naturlig på flere gyteområder, og her settes det ikke ut yngel og rogn lenger.
Bilde av dam Byglandsfjorden. Foto: Anders Martinsen
Sur nedbør vil si at forurensning i lufta kommer ned på jorda sammen med regn eller snø. Når det havner i elver og innsjøer, blir vannet surere – og giftig for bleka og andre arter.
Gjennom første halvdel av 1900-tallet ble det bygd ut vannkraft flere steder i Otravassdraget. Dette skadet miljøet, og flere av gyte- og leveområdene til bleka ble tørrlagt. Det førte til at rogn og yngel døde.
I Byglandsfjorden ble det drevet næringsfiske etter ørret. Det ble fisket med storruse, et redskap som fanger fisken levende. Fiskerne fanget også bleke, og bestanden ble redusert. Små bleker som ikke kunne brukes som matfisk, ble satt ut igjen.
Ørekyte er en av våre vanligste karpefisker, men den hører ikke naturlig hjemme i Otravassdraget. Hvordan den har kommet dit, er litt usikkert. Den kan for eksempel ha blitt brukt som levende agn. Bestanden av ørekyte øker, og den spiser av samme matfat som bleka. Ørekyte har ofte parasitter som lett kan smitte til bleka.
Flere steder i Otravassdraget kalker man for å motvirke effekten av sur nedbør. Kalking bedrer vannkvaliteten, øker fiskeproduksjonen og gir et rikere biologisk mangfold.
For å styrke bleka har man satt ut fiskeyngel og lagt ut befruktet rogn i egnede gyteområder.
Tidligere var det bleke i elva Otra oppstrøms Byglandsfjorden. Her legger man ut befruktet rogn i de gamle leveområdene i håp om at bleka skal etablere seg på nytt.
Bleka trenger grus for å grave ned rogna. Man har tilført ny grus for å lage nye gyteområder og for å reparere de som var ødelagt.
Det er innført regler for hvordan kraftverkene skal drives. De har ikke lov til å tappe så mye vann at gyte- og leveområdene til bleka blir tørrlagt.
Næringsfiske etter bleke er ikke lenger lov. Hobbyfiskere kan fortsatt fiske bleke.
For å hjelpe bleka forbi en elvestrekning nedenfor Hekni kraftstasjon, er det laget et eget elveløp. Det gjør det lettere for bleka å svømme opp når forholdene i hovedelva hindrer den. I tillegg er blekeløpet et nytt og viktig gyte- og leveområde.
Kalking kan foregå med båt. Foto: Franzefoss Minerals
